Så er ikke Saria her lenger

Jeg hadde en gang en hund. En jeg var, eller... jeg er jævlig stolt over å ha hatt.

Saria ble født 15. januar i 2007, og var resultat av ei ikke planlagt parring. Når faren attpåtil bare hadde en testikkel, så endte ho opp som uregistrert.
Men farsken også for en bra arbeidshund ho viste seg å bli. Lettlært, og med en arbeidslyst en bare kunne beundre. Ho lærte seg dobbelhent etter en repetisjon. Eller en tilfeldighet, der kommandoen ble lagt på når ho snudde seg. Saria var den første hunden jeg fikk godkjent bruksprøve på, og som jeg gikk videre til klasse 3 med.

Det er lett å bli historieløs, men jeg tror at når jeg på mine eldre dager ser tilbake på de hundene jeg har hatt. Så vil Saria være helt der oppe.

I helga begynte helsa hennes å svikte, og jeg bestemte meg for å ta ho bort før ho ble enda dårligere.

I går var det slutt. Hadde bestemt meg at siden Saria var så til de grader en enmannshund, som bare jobbet for meg hvis jeg var i nærheten, så skulle jeg ta ho bort selv, mens vi gikk tur i lag.

Men motet sviktet. Saria sovnet rolig inn på veterinærkontoret på fanget til matmor og med Anny som sang så vakkert til ho. Beskrivelsen av den situasjonen er noe av det fineste jeg har hørt. Jeg er sikker på at Saria følte trygghet helt til det var over.

Jeg hadde en stille stund for meg selv når jeg begravde ho på samme sted som Hedda og Gullet. Det er så rolig og fredelig der oppe. Ospeløvet rasler så fint i vinden om sommeren, og en hører suset fra bekken oppe i lia.

Sov godt far si jente. Takk for samarbeidet. Blir å savne deg.

Saria 15.01.2007 - 22.10.2019