Ugress, ideologi og optimisme.

Høymole, en sann plage. Men hvordan angripe problemet, sprøyting?

Ja det kunne vi vel gjort. Sprøytesertifikatet ble tatt for noen år siden og planen var å måtte gjøre det. Men etter endt sprøytekurs må jeg si at sprøyting er noe av det siste vi skal gjøre. Jeg er veldig glad for all informasjonen og innblikket jeg fikk da. Ja, det er en lettvindt måte å bekjempe ugress på, men det veier ikke opp for skadene sprøytemiddel påfører biomangfoldet. Rester av sprøytemidler som blir liggende i jorden, avrenning til elver og vann. Det påvirker innsekter, mikroorganismer, dyr og ikke minst oss. Vi vil alle få en bit av dette sprøytemidlet i oss og det vil påvirke oss i større eller mindre grad.

Så hva gjør vi da....

Vi beiter. Lar dyra få gå å pusse ned jordene før de slippes ut i skogen og på fjellet. Det hjelper om man lar beitepresset være stort over en liten stund og deretter flytte dyra til et nytt område. Vi skal også pløye. Vende torva ofte for så å harve gang på gang og la røttene som harva drar med seg ligge å tørke ut. Alle vil ant ikke falle for harva så da er det bare å ta beina fatt og dra opp det som er igjen. Nye frø i jorda for å etablere eng og slåttemark, og ta høymola sin plass.

Når jeg speider utover jordet kan synet fortelle meg at vi ikke har kommet så langt i prosessen. Men vi er på vei.

Men det er ikke alle stedene plogen kommer til og derfor går vi rundt med dette høymolespydet. Åpner torva og løfter opp rota. En møysommelig prosess, men det er verdt det.

For hvert spadetak jeg tar og ser meitemarken som arbeider utrettelig og gjør en utrolig viktig jobb bare ved å være til og gjøre det meitemarker gjør. Dra med visne blad og annet organisk materiale ned i sine dype ganger under jorda, sørger for at vann får ledeveier og at luft kommer til. Og for ikke snakke om alt det yrende livet jeg ikke kan se, men som er der og lever side om side med denne marken.

En av de vakreste lydene jeg vet er lyden av humler, bier, veps og andre insekter som surrer rundt. Lyden av sommer, lyden av pollinering. Små arbeidere som har et mål for øye, nemlig å fly fra blomst til blomst for å skaffe forsyninger til folket sitt. Til kolonien.

Jeg ønsker ikke utsette noe av dette livet for dødelig gift. Jeg ønsker heller ikke å utsette haren for gift, den som hopper over jordet enten de fjorten karantenedagene etter sprøytinger er gått eller ikke. Eller reven, hundene våre, barna våre. Det er også med dette grasset vi skal fôre sauene våre, hestene, hønene, grisene...

Nei, jeg tror vi lar sprøyta står stille og så ser realiteten i øynene.

Det blir litt mer arbeid. Under prosessen kommer nok noen til å synes at jordene ikke ser så bra ut, vi burde sprøyte. Men det får så være. Nå begynner vi prosessen mot en mer økologisk drift, en drift med mer hensyn til naturen. 

Maiken Cecilie