Matproduksjon, en egoistisk greie eller et felles ansvar?

Det er dags igjen. Tid for nye landbruksforhandlinger mellom Staten og landbrukets organisasjoner Norges bondelag og Norges bonde og småbrukarlag. Tradisjonen tro er Staten forsinket med sitt tilbud. Det blir interessant å se hva som blir resultatet av forhandlingene. Regjeringspartiene har jo hatt forpliktende landsmøtevedtak om at inntektsgapet i mellom jordbruket og sammenliknbare grupper må utjevnes.

Nå skal ikke dette blogginnlegget handle om jordbruksforhandlinger på høyt nivå. Den enkelte bonden har lite påvirkningskraft i selve forhandlingene. Påvirkningene må jo komme gjennom arbeidet på lokalnivå i bondeorganisasjonene eller den dagen stemmeseddelen skal puttes i stemmeurnen.

Nei, vel så interessant synes jeg det er å lese debattinnlegg på nettaviser under artikler som er landbruksrelatert, og gjerne med tema rovviltforvaltning eller jordbruksoppgjør. Gjentakende innlegg er for eksempel:
-Gårdbrukeren er en snylter som andre må fø på for at de skal kunne drive sitt virke.
-Bonden er en snylter som ikke passer på sine dyr.
-Svensk mat er så billig i forhold til den norske som er av så dårlig kvalitiet(?).
-Vi kan bare legge ned det norske landbruket og kjøpe maten billig på verdensmarkedet.
-OSV OSV...

Er det virkelig slik at den norske befolkningen har fjernet seg så radikalt fra landbruket, at de fleste ikke har et forhold til det lenger? Nei, det tror jeg selvfølgelig ikke. Det er noe som heter: den som tier den samtykker. Det er vel heller slik at et mindretall ikke klarer å se større sammenhenger, og raljerer på diskusjonsforumene med flest mulig innlegg for å rakke ned på norsk landbruksproduksjon.

Det kan ikke være slik at vi skal belage oss på bare import av mat. Verdens befolkning er økende og med et begrenset produktivt areal til jordbruksproduksjon vil det tvinge seg frem en situasjon hvor landene må sikre matproduksjon til egen befolkning. Hvilken logikk er det da å legge ned landbruket i Norge? Hvem skal vi kjøpe fra når ingen lenger vil selge?

For egen del er jeg gårdbruker og stolt av det. Likevel bruker jeg å si at jeg driver gården litt som en hobby. Jeg har arbeid utenom bruket og henter mesteparten av inntekten der. Så inntekten fra bruket er ikke den største drivkraften. Vel så viktig er det å drive tradisjonene på gården videre, og være med som en bidragsyter til å produsere norsk mat av god kvalitet. Det kunne selvfølgelig vært hyggelig å få litt større avkastning for arbeidsinnsatsen som legges ned. En får sette sin lit til kommende jordbruksforhandlinger.

Men tilbake til spørsmålet i overskrifta: Klart det er et felles ansvar! Nå er kostnadsnivået såpass høyt i Norge at landbruksnæringen er avhengig av støtte for å dekke kostnadene. Dette må dekkes inn over den enkeltes skatteseddel og ved økte matpriser. Vi har jo en lønnsutvikling i Norge som er med og bidrar til kostnadsveksten. Mye vil ha mer! Men det skal ikke være sånn at noen grupper blir tapere på bekostning av resten...

Og produksjonstilskuddet som er ment til å dekke høye produksjonskostnader, det er ikke bare et tilskudd til bonden, men også et tilskudd til forbrukeren. Det er med på å holde matprisene kunstig lave. Ergo landbruksstøtten kommer alle til gode.

Enough said. Over til sport.

Jørgen