Nytt hønserom og nye hønserraser.

Fire nye hønseraser under ruging i maskinen samtidig som den gamle fjøsdelen går over til å bli et fint stort hønserom. Legbar, Maran, Islandshøns og Jærhøns. Her kan de boltre seg på et stort område og få mulighet til å gå inn og ut etter eget ønske slik som dagens høner også gjør. Da kan de grave etter mark, beite grass og grave seg groper. Hønene elsker å grave seg liggegroper ute og gjemme seg litt bort. Inne kan de finne ly om været blir ille, varme og tørre verpekasser, mat og drikke.

Les mer om hønserasene;

Maran

Legbar

Jærhøns

Islandshøns

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Hundetrening er medisin for sjela

Altså, det feiler meg ingenting. I alle fall ikke som jeg vet om selv.

Men kjente meg lykkelig i kveld. Det gjør jeg i grunnen ofte. Livet er bra. Men kjente på en lykkefølelse som har blitt litt borte de siste årene.

Trente hund igjen for første gang på lenge. Det gjør meg lykkelig. Samspillet med hunden, og lykkefølelsen når hunden responderer på det jeg prøver formidle, og se lysten i den til å jobbe og lysten til å samarbeide med meg.

I dag var det den unge helten Bjørk og vimsekoppen Kaisa som fikk prøve seg. Bjørk ville sirkle rundt sauen og ønsket å stoppe sauen. Lovende. Kaisa gikk mye videre hent enn sist vi prøvde og flyttet sau i dag. «Der»-kommandoen fungerer utmerket på ho.

Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere. Dørstokkmila, og en for travel hverdag de siste årene. Det må jeg gjøre noe med. En ide er å begynne å bruke arealet nedenfor fjøsen til beite for treningsdyrene. Da blir det mye mindre tiltak å gå ut og trene i 5-10 minutter.

Gruble gruble….

Dukket forresten opp en arbeidende vandrer fra Ukraina i dag; Stanislav. Trivelig fyr, skal videre i retning av Senja om noen dager.

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

..og katten vår er alltid med.

Et katteliv. Ja.. hva er nå det.

En junidag i 2017 kom hun hit. En bestemt frøken på 4 år, som ikke likte så godt andre katters selskap. Hun «tok» rommet når hun spaserte inn og henga seg til den første som måtte se ut til å ha en ledig finger til å klø eller et fang som kunne benyttes.

Hun har en teppe-radar. Om det ligger et teppe, en jakke eller noe som kan ligges på så er hun der. Om hun i utgangspunktet var aldri så langt unna… Så er hun der. Beredt, klar til å slå leir og nyte øyeblikket. En diva som gjerne benytter sjansen til litt ekstra komfort.

Luna er et barn i forkledning. Pakket inn i pels og med en lang hale som liksom skal feie all tvil til side. Men jeg er sikker på at der inne bak de smal øynene er et barn. Så inderlig hun har lyst til å bli med på leken. «Jeg kan også klatre, gå tur og gjøre det som de andre barna gjør. Hvem kan klatre høyest, dra på fisketur eller gå tur i skogen?

Dette kunne blitt hennes bane da hun en vakker morgen fant på at hun også skulle ta bussen til skolen. Ja.. desverre har hun ikke gått i barnehagen og ikke har vi gått så nøye gjennom trafikkreglene. Om hun husket å se en ekstra gang til høyre vet jeg ikke, eller om hun som mange andre barn litt impulsivt sprang over veien til de andre. Samme hva som skjedde kom hun plutselig og litt for raskt for en møtende bil. Det var bare en hårsbredde ifra.. Men det gikk bra denne gangen. Jeg håper hun husker det.. at hun ser en ekstra gang ved neste passering. Vi har ingen Luna å miste.

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

I grisebingen…

Dette synet møtte oss på morgenen. Ikke overraskende, men raskere enn forventet.

Ja, da har naturen gått sin gang og nytt liv er tilkommet gården. Våre Mangalitsasvin har tydeligvis funnet tonen. Seks små grisunger klynget seg sammen rundt mora si en morgen og syntes verden, foreløpig, bare var skremmende antageligvis. Men dagene gikk, beina blei lettere å føre og nysgjerrigheten større. Nå rusler de rundt i bingen og er virkelig verdensvandt. Ute venter en ny verden om ikke så lenge, men det vet de ikke ennå. De trives med være lommekjent i egen binge. Møte med en katt, og et par skeptiske hunder ser ikke ut til å ha gjort noe særlig inntrykk.
Men å bli løftet opp av to hender var ikke noe alle fant seg i. Den første lille grisen fant seg godt til rette i den lille favnen, men den andre lille grisen ante urå og satte i et hyl som kunne skremt livet av en stakkar. Mora viste tydelig at ho hadde innstinktene i orden og lot seg ikke be to ganger. Nøden var stor og hjelpen var farlig nært. Hvem som sprang fortest, grisemoren eller han på seks som la på sprang ut av fjøset med hendene for ørene og hjertet i halsen, sies ikke. Men ting skjedde veldig fort. Den skyggen som pilte fra gammelfjøeset og inn ytterdøra på huset, var nok mer enn purka klarte å oppfatte. Ho fant ungen sin og hadde nok med å sjekke den opp og ned i mente for å forsikre seg om at ikke et hår var krummet på dens lille hode.

Godt forent i bingen kan vi tross alt si som barna; «De er helt fantastisk. De har så søtt ett lite tryn»

En liten skjønnhet. Søt og uskyldig, men gjett om vi kan hyle.
Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Små hender lærer gamle kunster.

Anny Tomine tover seg kjolestoff, av villsaull, sammen med mamma.
Anny Tomine sin ullkjole nesten ferdig.

Gammel kunnskap, om det så være seg utnytting av ressursene på gården eller å ta vare på det som er og blåse nytt liv i gamle gjenstander. En viktig skole er den praktiske skolen der kunnskapen kommer til deg via hendene. Se og lær, prøve og feile, eller aller helst lykkes.
Gleden ved å skape og se resultatene vokse frem «bokstavlig talt» mellom hendene dine.

Hvor stolt er man ikke når man kler på seg sin egen, hjemmelagde, kjole eller spiser frokost, sittende, på sin egen krakk.

Små gleder – Skapergleder.

Et nytt snekkerverksted gjør rom for utfoldelse og trening i snekkerfaget. Isak Kristoffer har satt i stand sin første krakk. Etter reperasjon og pussing er det viktig å tørke av før malingen begynner.
Den «gamle» nye krakken begynner å ta form.
Maling er det morsomste.
Så god som ny.
Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Saueslipp og sommer

Så var det atter en gang juni. Grønnskjæret brer seg sakte oppover fjellsidene. Sauene har vært ute å beitepusset jordene en god stund og nå trekkes de mot friheten og fjellet. Den majestetiske utsikten som venter de firbeinte kan ta pusten fra en hver. Ikke rart de lengter ut. Muligheten til å beite i lyset fra midnattsola og kjenne den friske vinden som snor seg mellom stupbratte fjell. Drikke det rene, kalde vannet som renner i elver nedover lia.

Her oppe skal lammene få gå, hele sommeren. Vokse seg store. På grønn, flott utmark. Skog og fjellbeite. Ikke noe kraftfor, ingen kunstige tilsetningsstoffer. Ingen soya og import. De klarer seg på det naturen har å gi.

De går ikke bare rundt å vokser, de arbeider. De pleier utmarka og holder stiene åpne med sin beiting og sine tråkk. Beitedyr, de skulle vært fler og mangfoldig. Hester, kyr og småfe.
Beiting i utmarka var en av de viktigste kildene til fôr en gang i tiden, ikke bare for sau og småfe.
Historien forteller om store flokker med hester som ble sluppet løs etter at de hadde gjort sitt og bidratt i arbeidet med våronn og slått. De kunne sees, travende forbi i bygda her. Kyrne ble hentet ned fra fjellet for melking selv om det kunne bety flere timer med gange for en stakkars buddeie eller gjeter. Nå har biltrafikk, samferdsel og folk i utmarka gjort det vanskelig, om ikke umulig, å ha annet enn småfe der. Noen steder har rovdyr og løse hunder også begynt å true sauenes mulighet til denne friheten og bruken av disse enorme ressuresene. Disse verdifulle ressursene.

Mangfoldet og de viktige beitepregene fra andre husdyr er borte. Beitepreg som utfylte hverandre, som pleiet og satte sitt preg. Vi så gjerne vil gå i skog og mark, det åpne lanskapet og stiene, det gror igjen. Folks forståelse, respekt og omgang med dyr er ikke hva den var. Folk er redd dyr, de vet ikke å omgås dem lenger. Dette gjør det direkte farlig for folk om store dyr går løs. Også om de er inngjerdet og folk krysser beite skaper det farlige situasjoner. Dyra kan angripe dersom de føler seg truet av menneskers adferd, av folks mangel på innsikt.

Hvor vil vi hen?

Jeg stod å så på et gammel bilde over en strekning her i kommunen. Et sted det nå er et hundre talls hus og boliger. På dette bildet så jeg gårder. Små gårder med små jorder. Alle var til en viss grad selvforsynte. De bidro alle til å holde landskapet åpent og jordene i hevd. Det stod hesjer så langt øyet kunne se. Ingen store traktorer som lagde dype furer i jordsmonnet.


Og hvor er tiden? Hvor er den gode praten mellom naboer når det kaltes inn til dugnad og høyet skulle i hus.

Jeg ser også bilder av kaffekanna ute på slåttemarka. Barn som leker og lærer seg arbeidet i leken. Som fikk det inn i kroppen i takt med at de lærte å snakke. Som fikk lære samtidig som de deltok. Familien var sammen om oppgavene. Arbeid var det nok av og livet var ingen pengefest. Selvberging når det gjaldt det meste, det var ikke rom for å sløse. Men det har man ikke vondt av. Den tiden da gleden var små og takknemligheten stor.
I dagens samfunn sitter og spiser vi oss syke. Og forbruket overstiger mange ganger det vi har behov for.
Er alt stort det beste? Den ensomme bonden som er tynget ned i gjeld og arbeider døgnet rundt, er det det som er fremtiden? Arbeid har det alltid vært nok av. Men ensomheten stiger i takt med gjeldbrevene til banken. Effektivitet er en kostbar sak.
Bærekraft er noe vi må vurere. Nøysomhet og fremtidsmål.



Foto; June Therese Øvervoll
Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Ost fra Bjørkligårdens melkesau «Ulla».

Ost av saumelk klar til å legges på olje.
Sauost i olje med krydder.

Ja da var første produksjon av saueost i glass, med olje og krydder. God smak og fremfor alt god mat til husholdningen. Osten er laget av et mål saumelk. Siden saumelka innholder spesielt mye ostestoff gir den mye hvitost per liter. Vi melker bare en gang per dag da kopplammet stjeler til seg resten og det er vi glad for. Den gjør tross alt mer nytte for seg i en liten lamme-mage enn på vårt bord. «Lille minni Feline» skal vokse seg stor og sterk og bli en voksen sau som forhåpentligvis får sine egne lam til neste vår..

Men med melka som blir til overs skal vi forsøke å lage litt forskjellig. Noe ligger i fryseren og venter på å bli til såpe.

Vi gleder oss også til å få flere saumelk-produkter på bordet.

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Melkesau, matauk og såpeproduksjon.

Nå er Ulla blitt melkesau. Hun var fryktelig uheldig og mistet lammet sitt. En av avlskandidatene til neste års spælbesetning. Men når medisin, pleie og håp ikke nytter må vi gjøre det beste utav det som er tilbake. Et lite villsaulam gjør sitt beste for å hjelpe til med melkinga. «Lille minni Feline» patter på en side og matmor melker den andre. Det blir litt melk, og vi samler sammen for å forsøke oss på ost og rømme. De første målene skal bli til såpe. «Oliven og sauemelksåpe».

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Mangalitsasvin – ullgris.

47440254_997880117065327_2712806356103987200_n (1)

Lang tur og lat hest… tja.. Nå er de iallefall kommet seg til gards de tre Ullgrisane våres. To purker og en råne. Skulle nesten tru det var tre bikkjer vi hadde henta for maken til kosegriser skal man leite lenge etter. Man går ikke uoppdaget inn i fjøset her i gården. Straks står de søte små, (en er forresten ganske stor og dryg), ved porten og vil ha kos. Disse tre skal få være avldyr og kosegriser. Så får vi forhåpentligvis noen kull som kan bidra til matauk og produksjon av mye god mat fremover.

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Tina Elken er flyttet inn.

Da har en 11 år gammel hoppe, ved navnet Tina Elken, har flyttet inn på Bjørkligården.
Denne bruneøyde skjønnheten skal få lov til være med i arbeidet, på tilsyn på fjellet og i vedskogen. Men det blir også kos med ungane på hesteryggen, og tur i skogen.

47484327_1749373595168298_6779256614290456576_n

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar