Røkt røye og velstand.

Sjølrøyka røye fra næraste vatn. «Julelaksen» er i boks. Kan det bli bedre?

Kvelden er sen og det regner. Skal, skal ikke? Jo visst skal vi. Garnfisket er endelig åpent og det er bare å hive på seg godt med klær. Lue og longs. Det er kanskje ikke sommerklær, men så er det heller ikke mye som minner om sommer der gradestokken viser syv grader og snøen er kommet ny og fin i fjella.

Garnfiske er noe som ligger i meg som en ting vi gjør for matauken sin del. Fra vi var gangfør blei redningsvesten knytt stramt rundt livet og den kontante beskjeden om å sitte stille på tofta og ikke reise seg i båten.

Tre søsken, fra tre til seks, og mamma som ror. Vi skal hente garna. Vatnet er mørkt og djupt, og vi ser ikke annet enn mørke der vi skuler forsiktig over ripa for å være nysgjerrig. Fingrene glir langsomt over kanten og ned i det kalde vannet. Det er september og vi kjenner den klare, kalde lufta og morgendisen som piske oss lett i ansiktet. Det er stille. Bare lyden av årene som bryter vannflata i jevn takt. Ei ugle uler mot oss som for å gi beskjed om at dagen ikke har begynt riktig ennå. Vi er spente. Er det kommet noe i garnet, blir det fisk til middag? Båten stanser og vi speider. Glemmer med ett å holde båten i balanse der vi strekker oss mot kanten for se etter garnet der nede i mørket. Garnet fires opp og det kalde vannet drypper ned på støvlene og fyller saktet bunnen av båten. Er det fisk her? Joda, vi kan skimte fiskene etter hvert som de kommer opp mot overflata. Røyer, aure og tryter. Masse tryter. Isj. Vi vet hva det betyr. De er vanskelig å ta ut av garnet og mye bein å rense. Men fisk er mat og vi får virkelig trent oss på å greie garn. Det blir nærmest en konkurranse. Men strengt forbudt å smøye om det ikke er siste utvei. Hendene verker av det kalde vannet. De siste fiskene er verst, når fingrene er blitt kalde og stive. Skylle garna, riste og plukke løs rusk og henge de klar til neste rotur.
Når vi blei større, sju, åtte år, dro vi garna sjøl vi ungane. Vi kunne.

Det sitter i meg som noe viktig å kunne. Fiske av alle slag. Fange fisken, renske den og ta var på den. Det er noe jeg ønker at ungane skal ha med seg, nytte seg av og lære videre til sine barn igjen. Og ikke minst se verdien av ressursene rundt seg. De kortreisete ressursene. De gode råvarene. Delikatesser et steinkast fra husdøra. Vi er heldige og det er vi utrulig takknemmelig for.

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Ugress, ideologi og optimisme.

Høymole, en sann plage. Men hvordan angripe problemet, sprøyting?
Ja det kunne vi vel gjort. Sprøytesertifikatet ble tatt for noen år siden og planen var å måtte gjøre det. Men etter endt sprøytekurs må jeg si at sprøyting er noe av det siste vi skal gjøre. Jeg er veldig glad for all informasjonen og innblikket jeg fikk da. Ja, det er en lettvind måte å bekjempe ugress på, men det veier ikke opp for skadene sprøytemiddel påfører biomangfoldet. Rester av sprøytemiddler som blir liggende i jorden, avrenning til elver og vann. Det påvirker innsekter, microorganismer, dyr og ikke minst oss. Vi vil alle få en bit av dette sprøytemidlet i oss og det vil påvirke oss i større eller mindre grad.

Så hva gjør vi da….

Vi beiter. Lar dyra få gå å pusse ned jordene før de slippes ut i skogen og på fjellet. Det hjelper om man lar beitepresset være stort over en liten stund og deretter flytte dyra til et nytt område. Vi skal også pløye. Vende torva ofte for så å harve gang på gang og la røttene som harva drar med seg ligge å tørke ut. Alle vil ant ikke falle for harva så da er det bare å ta beina fatt og dra opp det som er igjen. Nye frø i jorda for å etablere eng og slåttemark, og ta høymola sin plass.

Når jeg speider utover jordet kan synet fortelle meg at vi ikke har kommet så langt i prosessen. Men vi er på vei.

Men det er ikke alle stedene plogen kommer til og derfor går vi rundt med dette høymolespydet. Åpner torva og løfter opp rota. En møysommelig prosess, men det er verdt det.
For hvert spadetak jeg tar og ser meitemarken som arbeider utrettelig og gjør en utrolig viktig jobb bare ved å være til og gjøre det meitemarker gjør. Dra med visne blad og annet organisk materiale ned i sine dype ganger under jorda, sørger for at vann får ledeveier og at luft kommer til. Og for ikke snakke om alt det yrende livet jeg ikke kan se, men som er der og lever side om side med denne marken.

En av de vakreste lydene jeg vet er lyden av humler, bier, veps og andre insekter som surrer rundt. Lyden av sommer, lyden av polinering. Små arbeidere som har et mål for øye, nemlig å fly fra blomst til blomst for å skaffe forsyninger til folket sitt. Til kolonien.

Jeg ønsker ikke utsette noe av dette livet for dødelig gift. Jeg ønsker heller ikke å utsette haren for gift, den som hopper over jordet enten de fjorten karantenedagene etter sprøytinger er gått eller ikke. Eller reven, hundene våre, barna våre. Det er også med dette grasset vi skal fôre sauene våre, hestene, hønene, grisene…

Nei, jeg tror vi lar sprøyta står stille og så ser realiteten i øynene.

Det blir litt mere arbeid. Under prossesen kommer nok noen til å synes at jordene ikke ser så bra ut, vi burde sprøyte. Men det får så være. Nå begynner vi prossesen mot en mer økoliogisk drift, en drift med mer hensyn til naturen.

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Nytt hønserom og nye hønserraser.

Fire nye hønseraser under ruging i maskinen samtidig som den gamle fjøsdelen går over til å bli et fint stort hønserom. Legbar, Maran, Islandshøns og Jærhøns. Her kan de boltre seg på et stort område og få mulighet til å gå inn og ut etter eget ønske slik som dagens høner også gjør. Da kan de grave etter mark, beite grass og grave seg groper. Hønene elsker å grave seg liggegroper ute og gjemme seg litt bort. Inne kan de finne ly om været blir ille, varme og tørre verpekasser, mat og drikke.

Les mer om hønserasene;

Maran

Legbar

Jærhøns

Islandshøns

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Hundetrening er medisin for sjela

Altså, det feiler meg ingenting. I alle fall ikke som jeg vet om selv.

Men kjente meg lykkelig i kveld. Det gjør jeg i grunnen ofte. Livet er bra. Men kjente på en lykkefølelse som har blitt litt borte de siste årene.

Trente hund igjen for første gang på lenge. Det gjør meg lykkelig. Samspillet med hunden, og lykkefølelsen når hunden responderer på det jeg prøver formidle, og se lysten i den til å jobbe og lysten til å samarbeide med meg.

I dag var det den unge helten Bjørk og vimsekoppen Kaisa som fikk prøve seg. Bjørk ville sirkle rundt sauen og ønsket å stoppe sauen. Lovende. Kaisa gikk mye videre hent enn sist vi prøvde og flyttet sau i dag. «Der»-kommandoen fungerer utmerket på ho.

Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere. Dørstokkmila, og en for travel hverdag de siste årene. Det må jeg gjøre noe med. En ide er å begynne å bruke arealet nedenfor fjøsen til beite for treningsdyrene. Da blir det mye mindre tiltak å gå ut og trene i 5-10 minutter.

Gruble gruble….

Dukket forresten opp en arbeidende vandrer fra Ukraina i dag; Stanislav. Trivelig fyr, skal videre i retning av Senja om noen dager.

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

..og katten vår er alltid med.

Et katteliv. Ja.. hva er nå det.

En junidag i 2017 kom hun hit. En bestemt frøken på 4 år, som ikke likte så godt andre katters selskap. Hun «tok» rommet når hun spaserte inn og henga seg til den første som måtte se ut til å ha en ledig finger til å klø eller et fang som kunne benyttes.

Hun har en teppe-radar. Om det ligger et teppe, en jakke eller noe som kan ligges på så er hun der. Om hun i utgangspunktet var aldri så langt unna… Så er hun der. Beredt, klar til å slå leir og nyte øyeblikket. En diva som gjerne benytter sjansen til litt ekstra komfort.

Luna er et barn i forkledning. Pakket inn i pels og med en lang hale som liksom skal feie all tvil til side. Men jeg er sikker på at der inne bak de smal øynene er et barn. Så inderlig hun har lyst til å bli med på leken. «Jeg kan også klatre, gå tur og gjøre det som de andre barna gjør. Hvem kan klatre høyest, dra på fisketur eller gå tur i skogen?

Dette kunne blitt hennes bane da hun en vakker morgen fant på at hun også skulle ta bussen til skolen. Ja.. desverre har hun ikke gått i barnehagen og ikke har vi gått så nøye gjennom trafikkreglene. Om hun husket å se en ekstra gang til høyre vet jeg ikke, eller om hun som mange andre barn litt impulsivt sprang over veien til de andre. Samme hva som skjedde kom hun plutselig og litt for raskt for en møtende bil. Det var bare en hårsbredde ifra.. Men det gikk bra denne gangen. Jeg håper hun husker det.. at hun ser en ekstra gang ved neste passering. Vi har ingen Luna å miste.

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

I grisebingen…

Dette synet møtte oss på morgenen. Ikke overraskende, men raskere enn forventet.

Ja, da har naturen gått sin gang og nytt liv er tilkommet gården. Våre Mangalitsasvin har tydeligvis funnet tonen. Seks små grisunger klynget seg sammen rundt mora si en morgen og syntes verden, foreløpig, bare var skremmende antageligvis. Men dagene gikk, beina blei lettere å føre og nysgjerrigheten større. Nå rusler de rundt i bingen og er virkelig verdensvandt. Ute venter en ny verden om ikke så lenge, men det vet de ikke ennå. De trives med være lommekjent i egen binge. Møte med en katt, og et par skeptiske hunder ser ikke ut til å ha gjort noe særlig inntrykk.
Men å bli løftet opp av to hender var ikke noe alle fant seg i. Den første lille grisen fant seg godt til rette i den lille favnen, men den andre lille grisen ante urå og satte i et hyl som kunne skremt livet av en stakkar. Mora viste tydelig at ho hadde innstinktene i orden og lot seg ikke be to ganger. Nøden var stor og hjelpen var farlig nært. Hvem som sprang fortest, grisemoren eller han på seks som la på sprang ut av fjøset med hendene for ørene og hjertet i halsen, sies ikke. Men ting skjedde veldig fort. Den skyggen som pilte fra gammelfjøeset og inn ytterdøra på huset, var nok mer enn purka klarte å oppfatte. Ho fant ungen sin og hadde nok med å sjekke den opp og ned i mente for å forsikre seg om at ikke et hår var krummet på dens lille hode.

Godt forent i bingen kan vi tross alt si som barna; «De er helt fantastisk. De har så søtt ett lite tryn»

En liten skjønnhet. Søt og uskyldig, men gjett om vi kan hyle.
Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Små hender lærer gamle kunster.

Anny Tomine tover seg kjolestoff, av villsaull, sammen med mamma.
Anny Tomine sin ullkjole nesten ferdig.

Gammel kunnskap, om det så være seg utnytting av ressursene på gården eller å ta vare på det som er og blåse nytt liv i gamle gjenstander. En viktig skole er den praktiske skolen der kunnskapen kommer til deg via hendene. Se og lær, prøve og feile, eller aller helst lykkes.
Gleden ved å skape og se resultatene vokse frem «bokstavlig talt» mellom hendene dine.

Hvor stolt er man ikke når man kler på seg sin egen, hjemmelagde, kjole eller spiser frokost, sittende, på sin egen krakk.

Små gleder – Skapergleder.

Et nytt snekkerverksted gjør rom for utfoldelse og trening i snekkerfaget. Isak Kristoffer har satt i stand sin første krakk. Etter reperasjon og pussing er det viktig å tørke av før malingen begynner.
Den «gamle» nye krakken begynner å ta form.
Maling er det morsomste.
Så god som ny.
Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Saueslipp og sommer

Så var det atter en gang juni. Grønnskjæret brer seg sakte oppover fjellsidene. Sauene har vært ute å beitepusset jordene en god stund og nå trekkes de mot friheten og fjellet. Den majestetiske utsikten som venter de firbeinte kan ta pusten fra en hver. Ikke rart de lengter ut. Muligheten til å beite i lyset fra midnattsola og kjenne den friske vinden som snor seg mellom stupbratte fjell. Drikke det rene, kalde vannet som renner i elver nedover lia.

Her oppe skal lammene få gå, hele sommeren. Vokse seg store. På grønn, flott utmark. Skog og fjellbeite. Ikke noe kraftfor, ingen kunstige tilsetningsstoffer. Ingen soya og import. De klarer seg på det naturen har å gi.

De går ikke bare rundt å vokser, de arbeider. De pleier utmarka og holder stiene åpne med sin beiting og sine tråkk. Beitedyr, de skulle vært fler og mangfoldig. Hester, kyr og småfe.
Beiting i utmarka var en av de viktigste kildene til fôr en gang i tiden, ikke bare for sau og småfe.
Historien forteller om store flokker med hester som ble sluppet løs etter at de hadde gjort sitt og bidratt i arbeidet med våronn og slått. De kunne sees, travende forbi i bygda her. Kyrne ble hentet ned fra fjellet for melking selv om det kunne bety flere timer med gange for en stakkars buddeie eller gjeter. Nå har biltrafikk, samferdsel og folk i utmarka gjort det vanskelig, om ikke umulig, å ha annet enn småfe der. Noen steder har rovdyr og løse hunder også begynt å true sauenes mulighet til denne friheten og bruken av disse enorme ressuresene. Disse verdifulle ressursene.

Mangfoldet og de viktige beitepregene fra andre husdyr er borte. Beitepreg som utfylte hverandre, som pleiet og satte sitt preg. Vi så gjerne vil gå i skog og mark, det åpne lanskapet og stiene, det gror igjen. Folks forståelse, respekt og omgang med dyr er ikke hva den var. Folk er redd dyr, de vet ikke å omgås dem lenger. Dette gjør det direkte farlig for folk om store dyr går løs. Også om de er inngjerdet og folk krysser beite skaper det farlige situasjoner. Dyra kan angripe dersom de føler seg truet av menneskers adferd, av folks mangel på innsikt.

Hvor vil vi hen?

Jeg stod å så på et gammel bilde over en strekning her i kommunen. Et sted det nå er et hundre talls hus og boliger. På dette bildet så jeg gårder. Små gårder med små jorder. Alle var til en viss grad selvforsynte. De bidro alle til å holde landskapet åpent og jordene i hevd. Det stod hesjer så langt øyet kunne se. Ingen store traktorer som lagde dype furer i jordsmonnet.


Og hvor er tiden? Hvor er den gode praten mellom naboer når det kaltes inn til dugnad og høyet skulle i hus.

Jeg ser også bilder av kaffekanna ute på slåttemarka. Barn som leker og lærer seg arbeidet i leken. Som fikk det inn i kroppen i takt med at de lærte å snakke. Som fikk lære samtidig som de deltok. Familien var sammen om oppgavene. Arbeid var det nok av og livet var ingen pengefest. Selvberging når det gjaldt det meste, det var ikke rom for å sløse. Men det har man ikke vondt av. Den tiden da gleden var små og takknemligheten stor.
I dagens samfunn sitter og spiser vi oss syke. Og forbruket overstiger mange ganger det vi har behov for.
Er alt stort det beste? Den ensomme bonden som er tynget ned i gjeld og arbeider døgnet rundt, er det det som er fremtiden? Arbeid har det alltid vært nok av. Men ensomheten stiger i takt med gjeldbrevene til banken. Effektivitet er en kostbar sak.
Bærekraft er noe vi må vurere. Nøysomhet og fremtidsmål.



Foto; June Therese Øvervoll
Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Ost fra Bjørkligårdens melkesau «Ulla».

Ost av saumelk klar til å legges på olje.
Sauost i olje med krydder.

Ja da var første produksjon av saueost i glass, med olje og krydder. God smak og fremfor alt god mat til husholdningen. Osten er laget av et mål saumelk. Siden saumelka innholder spesielt mye ostestoff gir den mye hvitost per liter. Vi melker bare en gang per dag da kopplammet stjeler til seg resten og det er vi glad for. Den gjør tross alt mer nytte for seg i en liten lamme-mage enn på vårt bord. «Lille minni Feline» skal vokse seg stor og sterk og bli en voksen sau som forhåpentligvis får sine egne lam til neste vår..

Men med melka som blir til overs skal vi forsøke å lage litt forskjellig. Noe ligger i fryseren og venter på å bli til såpe.

Vi gleder oss også til å få flere saumelk-produkter på bordet.

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Melkesau, matauk og såpeproduksjon.

Nå er Ulla blitt melkesau. Hun var fryktelig uheldig og mistet lammet sitt. En av avlskandidatene til neste års spælbesetning. Men når medisin, pleie og håp ikke nytter må vi gjøre det beste utav det som er tilbake. Et lite villsaulam gjør sitt beste for å hjelpe til med melkinga. «Lille minni Feline» patter på en side og matmor melker den andre. Det blir litt melk, og vi samler sammen for å forsøke oss på ost og rømme. De første målene skal bli til såpe. «Oliven og sauemelksåpe».

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar