Så er ikke Saria her lenger

Jeg hadde en gang en hund. En jeg var, eller… jeg er jævlig stolt over å ha hatt.

Saria ble født 15. januar i 2007, og var resultat av ei ikke planlagt parring. Når faren attpåtil bare hadde en testikkel, så endte ho opp som uregistrert.

Men farsken også for en bra arbeidshund ho viste seg å bli. Lettlært, og med en arbeidslyst en bare kunne beundre. Ho lærte seg dobbelhent etter en repetisjon. Eller en tilfeldighet, der kommandoen ble lagt på når ho snudde seg. Saria var den første hunden jeg fikk godkjent bruksprøve på, og som jeg gikk videre til klasse 3 med.

Det er lett å bli historieløs, men jeg tror at når jeg på mine eldre dager ser tilbake på de hundene jeg har hatt. Så vil Saria være helt der oppe.

I helga begynte helsa hennes å svikte, og jeg bestemte meg for å ta ho bort før ho ble enda dårligere.

I går var det slutt. Hadde bestemt meg at siden Saria var så til de grader en enmannshund, som bare jobbet for meg hvis jeg var i nærheten, så skulle jeg ta ho bort selv, mens vi gikk tur i lag.

Men motet sviktet. Saria sovnet rolig inn på veterinærkontoret på fanget til matmor og med Anny som sang så vakkert til ho. Beskrivelsen av den situasjonen er noe av det fineste jeg har hørt. Jeg er sikker på at Saria følte trygghet helt til det var over.

Jeg hadde en stille stund for meg selv når jeg begravde ho på samme sted som Hedda og Gullet. Det er så rolig og fredelig der oppe. Ospeløvet rasler så fint i vinden om sommeren, og en hører suset fra bekken oppe i lia.

Sov godt far si jente. Takk for samarbeidet. Blir å savne deg.

Saria 15.01.2007 – 22.10.2019

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Salg av sauekjøtt

Sauekjøtt er kvalitetsmat som en omtrent ikke finner i butikken.

Det kan du få kjøpt direkte fra sauebønderne i nærheten av der du bor.

Hvis du ønsker å kjøpe sauekjøtt kan du få kjøpt hele og halve slakt.

Hele eller halve slakt av sau; 50 kr/kg
Grovpartert sau; 55 kr/kg
Hele eller halve slakt av ung sau; 60 kr/kg
Grovpartert ung sau; 65 kr/kg

Kontakt oss på 48101320 eller 97167599.

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Årets lammeslakt av villsau

Vi melder inn årets produksjon av lammekjøtt av villsau til slakt i uke 40.

Ønsker du å kjøpe et slakt av disse kan du kontakte oss og legge inn en bestilling på 48101320 eller 97167599.

Pris kr 135/kg for helslakt og kr 160/kg for grovpartert slakt.

I år lager vi ikke pinnekjøtt eller fenalår.

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Det gror i hagen vår…

Ramsløksfrø

Vi har denne sommeren, endelig, fått på plass urtebedene våres. Her gror det både urter og grønnsaker. Deilige salater og bær. Målet er å ha et staudebed med urter og senere utvide med grønnsakshage. I galleriet kan dere få se et lite utvalg av hva som er kommet iløpet av sommeren.

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Gullet, drømmen sluknet i kveld

Gullet ble bare 9 år og 4 måneder. Ho har bestandig vært frisk og rask, men hanglet siste uka. I kveld var det over og ho døde mens jeg strøyk ho og godsnakket med ho.

Med ho så er en god arbeidshund, men også en turkompis og treningskamerat borte. Det er snakk om mange timer nede på myra i kalde vinterdager, for å øve på detaljer.

Med ho så sluknet også en drøm jeg hadde, om at ho skulle bli en topphund jeg skulle konkurrere med helt der oppe. Det ble aldri sånn, men jeg har trivdes med ho. Ho var jo Gullet mitt.

Ho hadde et fantastisk godt lynne, så snille øyne, var så rolig, hadde så fin dyrebehandling, var sta, men også rett og slett stilig.

Blir å savne deg hunden min. Matfar gråt noen tårer i kveld for deg Gullet.

SONY DSC
Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Røkt røye og velstand.

Sjølrøyka røye fra næraste vatn. «Julelaksen» er i boks. Kan det bli bedre?

Kvelden er sen og det regner. Skal, skal ikke? Jo visst skal vi. Garnfisket er endelig åpent og det er bare å hive på seg godt med klær. Lue og longs. Det er kanskje ikke sommerklær, men så er det heller ikke mye som minner om sommer der gradestokken viser syv grader og snøen er kommet ny og fin i fjella.

Garnfiske er noe som ligger i meg som en ting vi gjør for matauken sin del. Fra vi var gangfør blei redningsvesten knytt stramt rundt livet og den kontante beskjeden om å sitte stille på tofta og ikke reise seg i båten.

Tre søsken, fra tre til seks, og mamma som ror. Vi skal hente garna. Vatnet er mørkt og djupt, og vi ser ikke annet enn mørke der vi skuler forsiktig over ripa for å være nysgjerrig. Fingrene glir langsomt over kanten og ned i det kalde vannet. Det er september og vi kjenner den klare, kalde lufta og morgendisen som piske oss lett i ansiktet. Det er stille. Bare lyden av årene som bryter vannflata i jevn takt. Ei ugle uler mot oss som for å gi beskjed om at dagen ikke har begynt riktig ennå. Vi er spente. Er det kommet noe i garnet, blir det fisk til middag? Båten stanser og vi speider. Glemmer med ett å holde båten i balanse der vi strekker oss mot kanten for se etter garnet der nede i mørket. Garnet fires opp og det kalde vannet drypper ned på støvlene og fyller saktet bunnen av båten. Er det fisk her? Joda, vi kan skimte fiskene etter hvert som de kommer opp mot overflata. Røyer, aure og tryter. Masse tryter. Isj. Vi vet hva det betyr. De er vanskelig å ta ut av garnet og mye bein å rense. Men fisk er mat og vi får virkelig trent oss på å greie garn. Det blir nærmest en konkurranse. Men strengt forbudt å smøye om det ikke er siste utvei. Hendene verker av det kalde vannet. De siste fiskene er verst, når fingrene er blitt kalde og stive. Skylle garna, riste og plukke løs rusk og henge de klar til neste rotur.
Når vi blei større, sju, åtte år, dro vi garna sjøl vi ungane. Vi kunne.

Det sitter i meg som noe viktig å kunne. Fiske av alle slag. Fange fisken, renske den og ta var på den. Det er noe jeg ønker at ungane skal ha med seg, nytte seg av og lære videre til sine barn igjen. Og ikke minst se verdien av ressursene rundt seg. De kortreisete ressursene. De gode råvarene. Delikatesser et steinkast fra husdøra. Vi er heldige og det er vi utrulig takknemmelig for.

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Ugress, ideologi og optimisme.

Høymole, en sann plage. Men hvordan angripe problemet, sprøyting?
Ja det kunne vi vel gjort. Sprøytesertifikatet ble tatt for noen år siden og planen var å måtte gjøre det. Men etter endt sprøytekurs må jeg si at sprøyting er noe av det siste vi skal gjøre. Jeg er veldig glad for all informasjonen og innblikket jeg fikk da. Ja, det er en lettvind måte å bekjempe ugress på, men det veier ikke opp for skadene sprøytemiddel påfører biomangfoldet. Rester av sprøytemiddler som blir liggende i jorden, avrenning til elver og vann. Det påvirker innsekter, microorganismer, dyr og ikke minst oss. Vi vil alle få en bit av dette sprøytemidlet i oss og det vil påvirke oss i større eller mindre grad.

Så hva gjør vi da….

Vi beiter. Lar dyra få gå å pusse ned jordene før de slippes ut i skogen og på fjellet. Det hjelper om man lar beitepresset være stort over en liten stund og deretter flytte dyra til et nytt område. Vi skal også pløye. Vende torva ofte for så å harve gang på gang og la røttene som harva drar med seg ligge å tørke ut. Alle vil ant ikke falle for harva så da er det bare å ta beina fatt og dra opp det som er igjen. Nye frø i jorda for å etablere eng og slåttemark, og ta høymola sin plass.

Når jeg speider utover jordet kan synet fortelle meg at vi ikke har kommet så langt i prosessen. Men vi er på vei.

Men det er ikke alle stedene plogen kommer til og derfor går vi rundt med dette høymolespydet. Åpner torva og løfter opp rota. En møysommelig prosess, men det er verdt det.
For hvert spadetak jeg tar og ser meitemarken som arbeider utrettelig og gjør en utrolig viktig jobb bare ved å være til og gjøre det meitemarker gjør. Dra med visne blad og annet organisk materiale ned i sine dype ganger under jorda, sørger for at vann får ledeveier og at luft kommer til. Og for ikke snakke om alt det yrende livet jeg ikke kan se, men som er der og lever side om side med denne marken.

En av de vakreste lydene jeg vet er lyden av humler, bier, veps og andre insekter som surrer rundt. Lyden av sommer, lyden av polinering. Små arbeidere som har et mål for øye, nemlig å fly fra blomst til blomst for å skaffe forsyninger til folket sitt. Til kolonien.

Jeg ønsker ikke utsette noe av dette livet for dødelig gift. Jeg ønsker heller ikke å utsette haren for gift, den som hopper over jordet enten de fjorten karantenedagene etter sprøytinger er gått eller ikke. Eller reven, hundene våre, barna våre. Det er også med dette grasset vi skal fôre sauene våre, hestene, hønene, grisene…

Nei, jeg tror vi lar sprøyta står stille og så ser realiteten i øynene.

Det blir litt mere arbeid. Under prossesen kommer nok noen til å synes at jordene ikke ser så bra ut, vi burde sprøyte. Men det får så være. Nå begynner vi prossesen mot en mer økoliogisk drift, en drift med mer hensyn til naturen.

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Nytt hønserom og nye hønserraser.

Fire nye hønseraser under ruging i maskinen samtidig som den gamle fjøsdelen går over til å bli et fint stort hønserom. Legbar, Maran, Islandshøns og Jærhøns. Her kan de boltre seg på et stort område og få mulighet til å gå inn og ut etter eget ønske slik som dagens høner også gjør. Da kan de grave etter mark, beite grass og grave seg groper. Hønene elsker å grave seg liggegroper ute og gjemme seg litt bort. Inne kan de finne ly om været blir ille, varme og tørre verpekasser, mat og drikke.

Les mer om hønserasene;

Maran

Legbar

Jærhøns

Islandshøns

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Hundetrening er medisin for sjela

Altså, det feiler meg ingenting. I alle fall ikke som jeg vet om selv.

Men kjente meg lykkelig i kveld. Det gjør jeg i grunnen ofte. Livet er bra. Men kjente på en lykkefølelse som har blitt litt borte de siste årene.

Trente hund igjen for første gang på lenge. Det gjør meg lykkelig. Samspillet med hunden, og lykkefølelsen når hunden responderer på det jeg prøver formidle, og se lysten i den til å jobbe og lysten til å samarbeide med meg.

I dag var det den unge helten Bjørk og vimsekoppen Kaisa som fikk prøve seg. Bjørk ville sirkle rundt sauen og ønsket å stoppe sauen. Lovende. Kaisa gikk mye videre hent enn sist vi prøvde og flyttet sau i dag. «Der»-kommandoen fungerer utmerket på ho.

Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere. Dørstokkmila, og en for travel hverdag de siste årene. Det må jeg gjøre noe med. En ide er å begynne å bruke arealet nedenfor fjøsen til beite for treningsdyrene. Da blir det mye mindre tiltak å gå ut og trene i 5-10 minutter.

Gruble gruble….

Dukket forresten opp en arbeidende vandrer fra Ukraina i dag; Stanislav. Trivelig fyr, skal videre i retning av Senja om noen dager.

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

..og katten vår er alltid med.

Et katteliv. Ja.. hva er nå det.

En junidag i 2017 kom hun hit. En bestemt frøken på 4 år, som ikke likte så godt andre katters selskap. Hun «tok» rommet når hun spaserte inn og henga seg til den første som måtte se ut til å ha en ledig finger til å klø eller et fang som kunne benyttes.

Hun har en teppe-radar. Om det ligger et teppe, en jakke eller noe som kan ligges på så er hun der. Om hun i utgangspunktet var aldri så langt unna… Så er hun der. Beredt, klar til å slå leir og nyte øyeblikket. En diva som gjerne benytter sjansen til litt ekstra komfort.

Luna er et barn i forkledning. Pakket inn i pels og med en lang hale som liksom skal feie all tvil til side. Men jeg er sikker på at der inne bak de smal øynene er et barn. Så inderlig hun har lyst til å bli med på leken. «Jeg kan også klatre, gå tur og gjøre det som de andre barna gjør. Hvem kan klatre høyest, dra på fisketur eller gå tur i skogen?

Dette kunne blitt hennes bane da hun en vakker morgen fant på at hun også skulle ta bussen til skolen. Ja.. desverre har hun ikke gått i barnehagen og ikke har vi gått så nøye gjennom trafikkreglene. Om hun husket å se en ekstra gang til høyre vet jeg ikke, eller om hun som mange andre barn litt impulsivt sprang over veien til de andre. Samme hva som skjedde kom hun plutselig og litt for raskt for en møtende bil. Det var bare en hårsbredde ifra.. Men det gikk bra denne gangen. Jeg håper hun husker det.. at hun ser en ekstra gang ved neste passering. Vi har ingen Luna å miste.

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar