Et skapende hjørne.

…. et sted der tanker og uttrykk kryper frem i lyset….

Forsoningen

«Ikke døm deg selv så hardt
Ikke still så strenge krav.
Der andre folk ser dråper
svømmer du i bunnløst hav.

Ikke bær på tunge byrder.
Sett dem bort og la dem stå.
Om du går med frie hender
er det enklere å gå.

Ikke klamre deg til fortid
Den er satt og endres ei.
Sett kun fot fremfor en annen
og tråkk din egen vei.»

~MCB
Sårbar

«Jeg går rundt med stein i tøflene, og huden er et åpent sår.
Følelsene henger utenpå meg, som et langt og ustelt hår.

De er ikke mine men de klebes fast i meg, hvor enn jeg snur.
Jeg kan ikke rømme fra de, jeg er som satt i bur.

Når dagen er ved enden jeg skreller av meg lag for lag.
Men vil jeg egentlig at mine egen lykke skal kommer for en dag.

Den voktes vel der innerst inne. Den skyves bort i hjørnet for å gjøre plass..
Til alle følelser som kommer, dumper ned og tar sånn plass.

Samvittigheten knuger for hver minste lille ting.
Jeg forsøker bryter opp men tråkker stadig rundt i ring.

Flukten er det eneste jeg ser når alt tar på.
Det er så tungt å bære, det er så langt å gå.

Huden brenner, hodet verker, tankene de kværner som en slipestein.
Sakte og forsiktig sliper meg helt inn i marg og bein.

Jeg bærer mer av verdens byrder, mer enn mine skuldre klarer med.
Den eneste jeg søker er et sted å finne fred.

Tryggheten den finner jeg blandt skogens høye trær.
De har stått der gjennom århundrer i alt slag farlig vær.

Der inne kan jeg gjemme meg, jeg vet de passer på
Der inne trenger ikke jeg å liste meg på tå.

I skogen dyp der vil min sjel og tanke bli
Der er jeg et, der er jeg meg.. Der er jeg fri…»

~MCB
Ved enden.

«Tar det siste åndedraget,
døden venter og jeg vet det vel.
Nå vil alle lykter slukkes,
Ingen dag, men evig kveld.

Uvissheten klemmer om meg,
alt jeg skulle gjort og sagt.
Evigheten venter.
Følelsen, den endeløse avmakt.

Hva er meningen om vi er lysblaff
lever her i ørsmåe sekund.
Noen større mening må det være,
det hele må da ha en grunn?

Tror, gjør jeg nok ikke, på en evig evighet.
Visshet trygger meg på at vi skapes om i kjærlighet.

Jeg er ikke en av dem som huskes
for å ryste verden med min makt,
Ei så vil det heller minnes
at jeg solte meg i andres prakt.

Men husket vil jeg, kanskje i det skjulte, av de som stod meg nær.
Nettopp disse få, om noen, har merket jeg var her.

Helt til slutt ved livets ende vil jeg fly med vinden, langt av sted.
En sky med aske, som gir liv og næring til et lite vakkert tre.»

~MCB
En stille bønn…

«Vil noen elske meg med hår som gråner, vil noen elske meg for den jeg er.
Om du bare kunne styrke meg og være nær.

Min store stolthet, er ikke lenger, så stolt som en gang var.
Jeg skjemmes i mitt indre, jeg blir blyg og rar.

Når ikke lenger min handlinger, er styrt av sunn fornuft.
Se fordi, jeg ber deg, men ikke la meg bli til luft.

Tappert er smilet, ikke la deg lure av det du tror du så.
Min ensomhet kan ikke skjules, det lyser utenpå.

Dagene er så uendelig lange, min verden er forminsket til et lite rom.
Snakk til meg med, mer enn snev av, verdighet. Jeg er kanskje svekket, men jeg er ikke dum.

La meg kjenne at jeg elskes, selv om du bare er en venn.
La meg føle din oppriktighet, så jeg kan se frem imot, å møte deg igjen.

Reisen er ved enden, jeg legger restene av livet mitt i dine hender.
Gjør deg flid og vis meg omsorg, så jeg lykkelig min reise ender.»

~MCB
September.

«Som en magnet er jeg festet flatt på marken, høyt der oppe rager skogens stolte trær.
I mitt indre er en ro helt ubeskrivelig, jeg kjenner da med ett du er så nær.

Dine vindkast rykker døde løv og lar dem falle, så her ligge vi på samme mark.
I skogbunn kjennes fukt fra duggvåt høstnatt, sommeren har tatt sitt siste spark.

Den slipper sakte taket, som hver finger sakte fjernes fra en klippekant.
Det er ingen vei tilbake, jorden gav, nå tar den alt.

Blomstene de ribbes for sin skjønnhet, tilbake står de stakkarslig og grå.
Som et karrig landskap fullt av gjenferd, alt har en ende, vi blir minnet på.

Solen kjemper seg igjennom skylaget, som et siste skrik fra tid som var.
Skyen er mektig og mørke, dekker himmelen som et tak.

Naturen viser makt og styrke, fargespillet gløder som om jorden var strid…
Vinden løfter deg fra marken, i et øyeblikk så er du fri.

Jeg lukker øynene i inderlig takknemlighet, en bunnløs ro omfavner min sjel…
Her og nå med disse inntrykk heles sinnet mitt.

Jeg er hel….»

~MCB
Når mørket kommer.

«Når jeg famler rundt i mørket der på bunnen, og jeg tror at ikke noe løser seg.
Når verdien av mitt eget selv er borte, og jeg ikke ser at noen savner meg.

Om de bare kunne lært meg litt om livet, vist meg veiene, jeg kunne gå.
Sagt at mange andre vandret har her nede, men at det likevel i enden finnes håp.

Fortalt at livets mange turer er forferdelig, og at lykke følges tett av ulykklighet.
At det også finnes dager med nyanser, og at alle bære ting i hemmelighet.

Fortell meg høyt, «du, er ikke alene», at jeg ikke er så merkelig og rar.
Ofte, sitter jeg her helt alene, stiller spørsmål mens jeg leter etter svar.

Jeg er ny og uerfaren her i livet. I mitt indre, undres om du hører mine ord?
Del av det du vet og du erfarer, hjelp meg til å hive tanker over bord.

Gi meg tid for jeg famler rundt i blinde, når alt er håpløst er det vanskelig å se.
Ikke, ser jeg noen utgang, selv om de andre står i åpningen å ler.

NOEN?, tenn et lite lys her innerst i mitt hjerte, gi meg tro på at jeg har en verdi.
For jeg føler meg så ubetydelig og liten, hjelp meg til å se at også dette glir forbi.»

~MCB
En sti i livet.

Utilstrekkelighetens skygge strakte seg fra foten av fjellet, som et belte langt over skoggrensen. Samvittigheten svaiet trekronene fra side til side der den kom ulende i voldsomme kast. Håpet hadde for lengst gått ned, et sted i vest, og de siste strålene ble slukt av det stummende mørke. Vi visste veien var lang da vi tok til å gå, men det var aldri i tanken at dette var stien som skulle føre oss fremover. Dette sto for oss som en omvei, en krunglete nybrottsvei med skarpe ord og bekymringer. Vi hadde aldri hatt et kart, det fantes ikke sa de. De sa, “veien ble til mens man går”, at man aldri hadde noen garanti for om man gikk riktig. Vi speidet etter de andre. Det såg så enkelt ut der de hadde passert langt foran oss, i skinnet fra lyset, stien var så fin og brei. De trengte ikke se seg for, så de ikke satte foten i en konflikt eller i snublet i skjeve blikk. De hadde bare trasket fremover tilsynelatende uberørt og bekymringsfri. Og her gikk vi, i denne dumpa.
Hvor er losen? Er det ingen veiviser i dette området? 
Vi hadde så mye å bære på. Gammel, unyttig bagasje vi gikk rundt å slet på, og ikke visste hvor vi skulle gjøre av. Det gjorde det tungt gå. Om bare det hadde vært et sted å slå seg ned for natta? Men natta var lang og uten hvile. Det var ikke denne natten vi skulle sove. Her i området var det ikke trygt å slå leir. Onde tanker og dårlige minner lurte i buskene. Man kunne aldri vite hva man ville støte på om man la seg til.
Best å bare fortsette til man var framme på et bedre sted. 
Timene gikk, føttene verket og tvilen hadde begynte å prate. Fortalte skremmende historier i mørket. Historier om oss. Historier vi hadde fortrengt. Historier som ikke var sanne! Eller.. , var de det..? Er det tvilen sier sant? Vi forsøkte overse den en stund. Den hadde egentlig alltid vært en mare å ha med seg. Alltid skulle tvilen begynne med disse tåpelig fortellingene.
Stillheten senket seg. Vi fumlet rundt i mørket, karret oss bortover stien uten mål og mening. Tornene klorte seg fast og skrapte oss opp over armene.
Det var ikke bare en ulent kjerrevei, det var smertefullt å gå der.
Troen, som alltid hadde vært litt fåmælt, forsøkte få si noe. Den var grå og difus. Den så ikke helt frisk ut. Var den syk? Nei, bare sliten. Men den ba oss se fremover. Vi speidet.
Der! Vi kunne se fjelltoppen, den strakte seg som et sylskarp, uoppnelig, spyd mot himmelen. Som en siluett mot horisonten. Og så, stjerner, tusenvis. Uendelig med stjerner. Så vakkert, og så mektig. En forundring kom til meg. Et barns forudring. Optimismen kviknet til. Den holdt seg til hodet. Den hadde bare fulgt, sånn halveis, med og omtrent gitt opp. Overdøvet av alle de andre. Det er håp, sa den… Håp? De andre stirret. Der oppe. Tvilen begynte å surmule, den var alltid den som forsøkte å ødelegge for optimismen. Men det var håp, vi kunne se det så tydelig alle sammen. Med ett så vi håpet tenne månen og gi oss lys på stien.
Vi satte opp farten. Fremover, det ble enklere nå. 
Det gikk et stykke men noen begynte å klage. For tungt sa de. Da hørte vi fornuften rope helt bakerst i rekka. Vi trodde ikke den var med en gang. Den hadde jo ikke sagt noe på hele turen. Fornuften ba oss kaste den gamle bagasjen, den sa det ga ingen mening å bære rundt på noe vi ikke trengte. Den rasket i hop noen tørre kvister og satte seg ned. Tente opp et bål. Vi satte koffertene fra oss. Fornuften åpnet koffert for koffert og tømte ut innholdet. Flammen ble stor. Skammen satt blek mot en stein. Tviholdt på koffert sin, sa den var usikker hvem som eide innholdet, kunne ikke gi den i fra seg. Det var liksom en koffert som var nedarvet og levert videre gjennom generasjoner. Men fornuften blåste bare og sa det spilte ingen rolle. Vi skulle iallfall ikke bære andres bagasje, vi hadde hatt mer enn nok med vår egen. Skammen virket ikke overbevist men ga til slutt kofferten motvillig fra seg. Fornuften tok ut bit for bit. Bålet blusset opp. Flamene sleiket i seg hver minste ting. Skammen rettet seg opp. Den ble strak i ryggen. Det var godt. Godt å kjenne børen bli lettet fra skuldrene. Den kjente med et hvor hardt den hadde holdt i håndtaket, livredd for at noen skulle åpne kofferten. Nå var alt borte… 
Vi ble sittende der å se inn i ilden, den varmet oss. Lyste opp buskene rundt oss. Tankene og minnene krøp ut av skyggen og frem i lyset. Vi så de nå. De så ikke lenger så farlige ut. Det er rart hvordan lyset kan sette ting i et annet perspektiv.
Der satt vi samlet alle sammen, på tur gjennom dette livet. “Noen” hadde tatt helt styringen på denne turen. Det var ikke slik vi hadde planlagt det. Ingenting hadde ikke blitt som vi hadde tenkt. Skulle vi virkelig fortsette? Sinne ville bare gå og få det overstått, og selvforakten tok på seg all skylden som vanlig. Da brøt motet inn og tok kommandoen. Motet og optimismen hadde snakket sammen med troen og sett litt terrenget og veien videre. De sa stien delte seg litt lenger opp. De sa det var en enklere rute om vi bare gikk et lite stykke til. Tvilen protesterte heftig og sa den nektet å høre på det troen sa. Men noe motvillig fikk vi til slutt alle med. Stjernene glittret på himmelen som små fyrverkeri, uten en lyd.
Vi gikk etter hverandre. Uten blikk og onde ord. Vi bare gikk sammen og ventet.
Og der fremme, delte veien seg, I det strålene fra håpet kom krypende over åsryggen i øst og traff blikket vårt så vi det. Blomster… en blomstereng. Ville blomster så langt øyet kunne se. Øynene våre streifet over engen og lette. Da innså vi, at vår og natten ferd var ved veis ende. Fjellet stod der fremdeles, så høyreist og myndig, men vi måtte ikke gå over.
For vi hadde bare ikke sett stien for bare fjell og dype daler…… 

-MCB
Himmel.

«Du himmel som er der oppe, jeg skimter deg såvidt. Her nede står jeg, kan du se meg?

Dine stjerner vokter natten som en hær av diamanter. Uten visdom er jeg naken, skal jeg kle meg?

Stormen herjer nattehimlen, vinden uler uten stans. Mørket smyger seg i skyggen, vil du ta meg?

I en rastløs kropp er hodet kun et skjul for glemte tanker, natten vandrer hvileløs omkring.
Når mørket ebber ut og solen grip kring alt, vill den vise såre sjeler hvem som stod og hvem som falt…

Du som ligger ned, du som falt så hardt. Se mot solen, ta min hånd og reis deg opp…»

~MCB
Livet.

«For hver tenkte tanke og hvert år i livets løp, har jeg håp om at det former det jeg ser.
Måtte livets lærdom vise meg at leksene og læren, ikke bare var en vekt men og en gave.. » ~ —MCB
En gammel mann.

«En gammel mann er her, men han er borte,
i sitt hode er han nok en gang gått vill.
Han leter etter ordene han trenger,
forsøker, men han får det ikke til.

Han vil så gjerne gråte men i stedet,
tar han hånden opp å slår i raseri.
Fortvilelsen er helt utholdelig,
fengslet i sin kropp, alt er forbi.

Han ser på langt der innefra, alle er så fjerne.
Er det noen her han burde kjennes med?
I det øyeblikket ser han, full av tårer,
sin kone sitte like ved.

Han ønsker sårt at alt det her var over,
han er ikke lenger den han en gang var.
Rastløs går han rundt når andre sover.
Og i drømmen ser han minner om sin far.

Med et en ung mann tar han godt i hånden.
Og sier «pappa, vil du være med å gå».
I det øyeblikket synes han å huske,
at han selv i tiden hadde fire små.

Ennå kan han synge gamle sanger,
hvert et ord kommer så sikkert fra hans munn.
I denne stunden kjennes alt så stødig,
Selv om det bare er en stakket stund.

En gammel mann er her, men han er borte,
i sitt hode er han nok en gang gått vill.
Han leter etter ordene han trenger,
forsøker, men han får det ikke til.

Men likevel så smiler hannes øyne,
av gode ord og lette stryk på kinn.
Det eneste han ønsker i sitt indre
er at han beholder verdigheten sin.»

~ MCB
«
En ny vei.

«Du skjøre lille blomst som står å veier her i vind,
Nå flyver du avgårde ut i verden.
Tankene de surrer og forventningen er stor.
Undres hva som møte deg på ferden.

Jeg ber i mine drømmer om at godord treffer deg, og kunnskap til å bygge opp et menneske og mann.
Uvisst hva som trengs for hver En, er unik.
Men jeg vet for visst, du vil og kan. «

-MCB
Lykken

«Lykken lå i gresset og festet seg på mine, våte tær.
Uten ord du lå å ventet, taus og unnseelig, jeg fant deg like her.

Og jeg som hastet etter mot det fjerne, alltid forsøkte lykken nå.
Så gikk du hele tiden ved min siden stille, stille, luskende på tå.

Ikke sa du noe så jeg kunne vite, men aldri spurte heller jeg.
Jeg hastet bare videre og fryktet, du kanskje hadde gått en annen vei.

Det var kun ved tilfeldighet, det møte, en tidlig morgen da jeg rodde ifra land.
Stillheten tok plass i mine ører, og freden holdt så lett omkring min hand.

Duppende på bølgen og i høstklar, kjølig luft,
kom tankene tilbake og jeg lyttet til min pust.

Så stille, så urørlig, så nært med et det var.
Og vannet lå helt stille og himmelen var klar.

Et gulrødt høsløv streifet meg med hilsen fra et tre.
Fra skogens eget fargespill, det vakreste å se.

Da båten sakte drev i land, jeg klatret over bord.
Jeg kunne ikke si noe, jeg hadde ikke ord.

Med et i duggvåt gress, jeg kjente, Lykke grep min fot og hvisket stopp.
Du ville ikke skremme, du la deg som et teppe rundt min kropp.

Jeg kjente varmen komme mot meg og en glede i mitt sinn.
I mitt indre viste jeg at Lykke, du har alltid været min…

~ MCB
Varsom.

«En gang var du hel, komplett, uten sår..
Med tiden så vil alle få sine skår.

En uvøren handling satte alt for dype spor,
selv med lim og kjærlighet, ble det et sår som aldri gror.

Merket vil alltid synes, men falmes på et vis.
Men uoppmerksomheten hadde sin pris.

Nå er det blitt vanlig at du har din dype sprekk,
men du tåler ikke alt for mye før du vill gå lekk.

Det vil renne ut en liten dråpe da og nå.
For øverst oppi kanten, er det noe ingen så.

En liten bit ble borte da du engang falt så hardt.
Den biten fant vi aldri, den ble ikke satt på plass.

Så selv om alt vi lappet, og fikset deg så godt..
så kan vi alle se at det ikke var godt nok…..»

~ MCB
Sol.

«Du sol, som skinner høyt der oppe,
dine stråler slynges ut og treffer meg.
Jeg har vandret alt for lenge rundt i mørke.
og i drømme, lengtet etter en som deg…»

~MCB
Uten spor.

» I et lite sted i skogen, uten verdens støy og larm. Skal vi pleie sjelen og naturen, og danse lett foruten spor. Når vi så engang er borte vil ingen vite hvor et lite stedet i skogen var. For vi lot ingenting få vise at vi bodde nettopp der….»

-MCB



I tanken, tenker jeg..«

…med høsten kommer følelsen av å dras tilbake, forbi teknologi, tilbake til opprinnelsen. Tilbake i takten med naturen. Så nært at stillheten lar deg lytte til moder jords bankende hjerte og det myldrende livet som forsøker å leve her sammen med oss.. varsom, varsom. En gang var vi alle sankere basert på behovet. Sakte, sakte… fjerner vi oss fra opprinnelsen og vekk fra forståelsen, fellesskapet og ansvaret…»

-MCB



Alene med seg selv.

» Du som står der helt alene, er du ensom?
Har såre tårer dryppet fra ditt kinn?

Eller nyter du en kveld i solen helt alene,
og hilser stillheten velkommen når høsten setter inn?

Farges sinnet ditt av sorte silkeslør, baner tankene seg fram i koks og sot?
Og uten skyld, men for å finne bedring, gjør du bot.

Eller kanskje streifer hvert et vindpust deg, blåser liv i dine glør,
som sterke spede spirer tenner ilden opp i alt du gjør.

Koster du alt skitten under matten og feier helst for andres dør?
Eller sover du og ingen farer aner, plukker roseblad å danse på, der andre strør.

Leser du imellom linjene, finner grums som aldri engang var.
Eller ser du solen alltid, tross for skyene.. Og finner dine svar.

Det vites ei hvor stien er som bratteste eller hvor det finnes hull og skår.
Men prøv å finne gleden, din egen lykke, å legge håp i høsten før du sår.

Der er nok få som vet det usagte og uten bry kan lese andres sinn.
Men man kan alltid vende blikket litt til siden der man haster, og sende lette stryk over et fuktet kinn.

Den korte veien er ikke alltid farbar og noen sti uten stener vites ei.
Men om du vandrer mest lags kanten, trøst deg med at det er flere som har vandret føre deg.

Så ikke se så dypt i avgrunnen, men se hvor skinner solen hen.
For du trenger ikke gå så langt, men du må gå frem..»

-MCB

Der inne.

«Tørr du rote i ditt indre, stikke hull på hver en byll,
danse naken over glødende kull.

Vrir du kniven rundt i åpne sår, smører balsam på din sjel.
Glatter du hver rynke for å se om du er hel?

Når lykken siver ut igjennom et lite bortgjemt hull, kjennes håpet tungt å bære…
Se nøye etter, rot rundt og grav litt frem.
En av noen, trenger fler av mange og du er en av dem.

En enkel energi svever rundt og har sin plass.
Vi er alle med å dra på samme lass.

Noen drar litt mer, tror vi, å ser på de som hviler.
Men lykken er ikke alltid der som lykken smiler.»

-MCB



Stillhet.

«Stillhet. Naturens tause tilstedeværelse, kun lyden fra årene som bryter vannflaten. Der ute, alene med stillheten, når tankene frem og kan plasseres i en verden fullt av støy. Der ute slutter tiden å gjøre opprør. Den er ikke lenger en dårlig tid men er blitt en god tid. En tid som tikker saktere og blir til en tid man liker.
Her ute kjennes verden mektig, man er ikke lenger en kampestein i maskineriet men et støvkorn som trår sine skritt uten avtrykk. For et øyeblikk smelter man sammen med moder jord og bare er..»

-MCB



Verdensmester

Etter en lang dag med viltre føtter og leverposteifingre er det ingenting som føles bedre enn lyden av lette pust på puta fra en sovende liten sjel. Langt på vei inn i drømmeland, funderende over dagens nye opplevelser og lærdommer.
Tanken på å utnytte situasjonen og krype til køys for å få den etterlengtede skjønnhetsøvnen er fjern da hodet forteller deg at nå er sjansen her til å få gjort noe ekstra. Vaske kjøkkenet du må vaske i morgen også, sette på klesvask nr fem for dagen og ta unna papirmarerittet som lever sitt eget liv og har formert seg fra kjøkkenet og inn i stua. I et desperat krampetak som ligner rydding er det lett og overse plastperlene som stikker inn i føttene på vei til sofaen for å plukke opp skorper, leker, klær og hybelkaniner.
Kjøkkenvasken må forresten vente da tanken slår en at det halve brødet som ble smurt med pålegg til kveldsmat ikke inneholdt noen skiver til deg selv, (og magen desperat har forøkt å få litt oppmerksomhet og rumlet gjevnt og iherdig den siste timen) , tas det en kunstpause ved kjøkkenbordet for å innta et enkelere måltid av halvspiste skiver, skorper og en halv melkeskvett i en liten, forlatt kopp. Spor etter kvalitetstid etter ivrige opplæringstimer i brødskivesmøring og balansekunst på krakk. En siste vask med kjøkkenkluten og man synker ned i sofaen. Stilletid. Tid til å samle tankene…
Men så, et klynk etterfulgt av desperat gråt. Man holder ann noen minutter, krysser fingrene og håper. Men volumet økes og lyden kan ingen overse. Glemt er alt om gode råd og nanny-vitenskap. Raskt kryper man opp i sprinkelsengen, åler seg etter alle kustens regler rundt kanten da man med sikkerhet kan slå fast at man overstiger grensen for hva denne enkle sengebunnen kan tåle av påkjenning. Bretter seg dobbel, vrir venstre fot på skrå bakover med høyre fot påfølgende. Enkelt! Deretter stryker man lett på ryggen og synger den kjedeligste og langsomste vuggesangen man kommer på, for det vet man at hjelper. Rask effekt, og stillhet.
Men så… stilletiden i stua. Den vil man jo ikke gå glipp av. De få timene som samler tankene før en ny dag med nye gjøremål. Sakte, sakte. Millimeter for millimeter beveger man seg i retur samme vei man kom. Litt som mikado. Flytt noe uten å berøre noe annet. Ca tjue ganger på tur opp på alle fire stopper man for å tryke sakte over ryggen mens man fortløpende repeterer vers nummer åtte av vuggesangen. Der, endelig… andre nivå. Forsering av sengekant. Sakte løfte foten og armen som en camerlon ubemerket, lydløs. Bare farge og mønster-kamuflasje i samsvar med tapeten som gjenstår.. Så der stod jeg da, med bortdovna armer, venstre fot i en posisjon langt utenfor mine fysiske begrensninger og pannen hvilende mot sengekanten sakte på vei til å bli evig tatovert med trykkmerke fra en hvitmalt plankebit fra Jysk og tenker…. kankje jeg er verdensmester?
JA, kanskje er jeg verdensmester i “the longest, oddest position ever” …. Ikke umulig, ikke umulig.
Tela.

«I østavinden gikk vi, den beit oss skarp og kald.
Vi gikk lettkledd uten ly og uten skall.
Endelig i lune, stengte vinden vekk og kledde av.
Du la deg tett inntil meg, så tinte vi ilag..
Du lå der,følte varmen, du lå der helt i still.Du krøp så tett i barmen, du som ellers er så vill.Jeg holder tett omkring deg, gir av varmen som jeg har.
Og begge husker vi og ikke gå i vinden bar.»

-MCB
En pause.

Tikk takk…
 
«Om et lite sekund. Om litt skal jeg komme, sitt ned og hold munn…
Tikk takk…
 
De venter forgjeves og tiden den går.
Sekunder til timer, uker til år.
Hastig forsvinner den tiden avsted.
Den tiden som var der med glede og strev..
Hverdag og glede, frihet og ro.
En blir til flere og flere til to.
Stille slår klokka i kroken igjen..
Tikk takk…
 
Når alle er dratt er vi alene tilbake.
Da kverner og undrer vi hvor den ble av.
Den tiden som tikket og viste oss dag etter dag…
At vi alle ble eldre og våre med oss.
Nå er det over, sjansen den var der og vi så forbi.
Vi kunne ikke se den, vi hadde ikke tid. «

-MCB
Siste ordet.


«I et øyeblikk av stillhet skal det siste ordet sies..

Noen tar det,
noen får det,
noen hører det,
noen vet det..

Et siste ord fra en gammel sjel som tar sitt siste åndedrag..

Et siste ord til søte små som lukker øynene og takker for i dag..

Et siste ord som i et endelig farvel..

Et siste ord for å påpeke et syn alikevel..

Et siste ord i uvitende om at det var nettopp det det var..

Et siste ord som ble det første på no spennende og sart..

Av alle ord i verden vil det siste helst stå først.
Det er nettopp det som huskes, så akte deg din røst.»

-MCB
Langt vekk.

«Gi meg en grunn…

Ja, si meg hvorfor?

Gi meg et tegn…

Si meg når..

Hva er vel noe, når dette er alt! «

-MCB