Lykken er en blå ballong

Det er ikke sunt å tenke. I alle fall ikke for mye. Men jeg har tenkt mye idet siste. Veldig mye. På det å ha det bra med seg selv. Hva skal egentlig til for at man skal føle seg lykkelig? Må alle drømmer en har i livet oppfylles for at en skal bli lykkelig?

Tror ikke det. Jeg tror heller på at det er små detaljer i livet som gjør avgjør hvor lykkelig en føler seg, og at det betyr noe om en føler at en mestrer noe. Kan en på slutten av dagen se seg selv i baderomsspeilet og nikke annerkjennende til seg selv og si at dette gjorde du bra. Da har du oppnådd noe og har det nok godt med deg selv.

I løpet av livet mitt så er det et øyeblikk som står frem som det ultimate øyeblikket av lykke. Jeg kan beskrive det slik: Jeg står fremfor vinduet og ser ut. Ute er det mørkt. Verden står stille. Jeg har helt koblet ut det som skjer rundt meg. Det sner ute. En og annen bil kjører forbi der ute i mørket, uten at det betyr noe som helst. Jeg ser ned i armene mine, mens det triller noen gledestårer ned over kinnet mitt. Der ligger det vakreste og mest fullkomne jeg noen gang har sett. Min datter som for noen få minutter siden så dagens lys. Rundt klokken 3 om natta den 24. november 2007 skjedde dette.

Livet er fullt av opp og nedturer. I dette tilfellet består nedturen i at jeg har mistet den daglige kontakten med min datter. Det føles som et åpent sår som aldri vil gro.

Men nok om det. Dette handler ikke om nedturer og ulykke, men om lykkefølelse og kanskje om det å tenke for mye. Når jeg tenker på den skjønne datteren min, så kan jeg ikke fri meg for tanken på om det bare kommer til å gå nedover fra nå. Kommer jeg aldri mer til å føle meg så lykkelig som den spesielle dagen?

Skummel tanke…

En er sin egen lykke smed.

Dette innlegget ble publisert i Hummer og kanari. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


fire × = 4