Saueslipp og sommer

Så var det atter en gang juni. Grønnskjæret brer seg sakte oppover fjellsidene. Sauene har vært ute å beitepusset jordene en god stund og nå trekkes de mot friheten og fjellet. Den majestetiske utsikten som venter de firbeinte kan ta pusten fra en hver. Ikke rart de lengter ut. Muligheten til å beite i lyset fra midnattsola og kjenne den friske vinden som snor seg mellom stupbratte fjell. Drikke det rene, kalde vannet som renner i elver nedover lia.

Her oppe skal lammene få gå, hele sommeren. Vokse seg store. På grønn, flott utmark. Skog og fjellbeite. Ikke noe kraftfor, ingen kunstige tilsetningsstoffer. Ingen soya og import. De klarer seg på det naturen har å gi.

De går ikke bare rundt å vokser, de arbeider. De pleier utmarka og holder stiene åpne med sin beiting og sine tråkk. Beitedyr, de skulle vært fler og mangfoldig. Hester, kyr og småfe.
Beiting i utmarka var en av de viktigste kildene til fôr en gang i tiden, ikke bare for sau og småfe.
Historien forteller om store flokker med hester som ble sluppet løs etter at de hadde gjort sitt og bidratt i arbeidet med våronn og slått. De kunne sees, travende forbi i bygda her. Kyrne ble hentet ned fra fjellet for melking selv om det kunne bety flere timer med gange for en stakkars buddeie eller gjeter. Nå har biltrafikk, samferdsel og folk i utmarka gjort det vanskelig, om ikke umulig, å ha annet enn småfe der. Noen steder har rovdyr og løse hunder også begynt å true sauenes mulighet til denne friheten og bruken av disse enorme ressuresene. Disse verdifulle ressursene.

Mangfoldet og de viktige beitepregene fra andre husdyr er borte. Beitepreg som utfylte hverandre, som pleiet og satte sitt preg. Vi så gjerne vil gå i skog og mark, det åpne lanskapet og stiene, det gror igjen. Folks forståelse, respekt og omgang med dyr er ikke hva den var. Folk er redd dyr, de vet ikke å omgås dem lenger. Dette gjør det direkte farlig for folk om store dyr går løs. Også om de er inngjerdet og folk krysser beite skaper det farlige situasjoner. Dyra kan angripe dersom de føler seg truet av menneskers adferd, av folks mangel på innsikt.

Hvor vil vi hen?

Jeg stod å så på et gammel bilde over en strekning her i kommunen. Et sted det nå er et hundre talls hus og boliger. På dette bildet så jeg gårder. Små gårder med små jorder. Alle var til en viss grad selvforsynte. De bidro alle til å holde landskapet åpent og jordene i hevd. Det stod hesjer så langt øyet kunne se. Ingen store traktorer som lagde dype furer i jordsmonnet.


Og hvor er tiden? Hvor er den gode praten mellom naboer når det kaltes inn til dugnad og høyet skulle i hus.

Jeg ser også bilder av kaffekanna ute på slåttemarka. Barn som leker og lærer seg arbeidet i leken. Som fikk det inn i kroppen i takt med at de lærte å snakke. Som fikk lære samtidig som de deltok. Familien var sammen om oppgavene. Arbeid var det nok av og livet var ingen pengefest. Selvberging når det gjaldt det meste, det var ikke rom for å sløse. Men det har man ikke vondt av. Den tiden da gleden var små og takknemligheten stor.
I dagens samfunn sitter og spiser vi oss syke. Og forbruket overstiger mange ganger det vi har behov for.
Er alt stort det beste? Den ensomme bonden som er tynget ned i gjeld og arbeider døgnet rundt, er det det som er fremtiden? Arbeid har det alltid vært nok av. Men ensomheten stiger i takt med gjeldbrevene til banken. Effektivitet er en kostbar sak.
Bærekraft er noe vi må vurere. Nøysomhet og fremtidsmål.



Foto; June Therese Øvervoll
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


7 + = elleve