Røkt røye og velstand.

Sjølrøyka røye fra næraste vatn. «Julelaksen» er i boks. Kan det bli bedre?

Kvelden er sen og det regner. Skal, skal ikke? Jo visst skal vi. Garnfisket er endelig åpent og det er bare å hive på seg godt med klær. Lue og longs. Det er kanskje ikke sommerklær, men så er det heller ikke mye som minner om sommer der gradestokken viser syv grader og snøen er kommet ny og fin i fjella.

Garnfiske er noe som ligger i meg som en ting vi gjør for matauken sin del. Fra vi var gangfør blei redningsvesten knytt stramt rundt livet og den kontante beskjeden om å sitte stille på tofta og ikke reise seg i båten.

Tre søsken, fra tre til seks, og mamma som ror. Vi skal hente garna. Vatnet er mørkt og djupt, og vi ser ikke annet enn mørke der vi skuler forsiktig over ripa for å være nysgjerrig. Fingrene glir langsomt over kanten og ned i det kalde vannet. Det er september og vi kjenner den klare, kalde lufta og morgendisen som piske oss lett i ansiktet. Det er stille. Bare lyden av årene som bryter vannflata i jevn takt. Ei ugle uler mot oss som for å gi beskjed om at dagen ikke har begynt riktig ennå. Vi er spente. Er det kommet noe i garnet, blir det fisk til middag? Båten stanser og vi speider. Glemmer med ett å holde båten i balanse der vi strekker oss mot kanten for se etter garnet der nede i mørket. Garnet fires opp og det kalde vannet drypper ned på støvlene og fyller saktet bunnen av båten. Er det fisk her? Joda, vi kan skimte fiskene etter hvert som de kommer opp mot overflata. Røyer, aure og tryter. Masse tryter. Isj. Vi vet hva det betyr. De er vanskelig å ta ut av garnet og mye bein å rense. Men fisk er mat og vi får virkelig trent oss på å greie garn. Det blir nærmest en konkurranse. Men strengt forbudt å smøye om det ikke er siste utvei. Hendene verker av det kalde vannet. De siste fiskene er verst, når fingrene er blitt kalde og stive. Skylle garna, riste og plukke løs rusk og henge de klar til neste rotur.
Når vi blei større, sju, åtte år, dro vi garna sjøl vi ungane. Vi kunne.

Det sitter i meg som noe viktig å kunne. Fiske av alle slag. Fange fisken, renske den og ta var på den. Det er noe jeg ønker at ungane skal ha med seg, nytte seg av og lære videre til sine barn igjen. Og ikke minst se verdien av ressursene rundt seg. De kortreisete ressursene. De gode råvarene. Delikatesser et steinkast fra husdøra. Vi er heldige og det er vi utrulig takknemmelig for.

Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


9 − = seks